Var navnet på arrangementet som det dukket opp en invitasjon til via Facebook. Teamet var Bring Your Own (BYO) og vinene skulle serveres blindt. To viner måtte hver deltager ta med. Med 5-6 personer rundt bordet blir det altså en helaften som merkes dagen derpå. Stedet var Chateau Algarheim og oppmøte var satt til 17.30. På forhånd har vi antydet hva slags vin som tas med for å balansere bidragene. Maten skulle være sjøkrepssuppe til forrett og villsvin skulle prege hovedretten. Noe dessert var det ingen som tenkte på (bortsett fra meg), men nok ble det likevel! Et par timers biltur unna for min del og på veien plukket jeg opp en annen via togstasjonen på Jessheim. Vel fremme var det bare å begynne med forberedelser til suppa. Jeg tok frivillig på meg ansvaret på matstasjonen. Noe som blir en ofrelse siden det blir mindre tid på hver vin og man mister en del av diskusjonen rundt bordet. Men det hadde blitt kjedelig uten mat også ..

Aperitif
Det kan være godt med noe musserende som aperitif. Jeg tok med en flaske og serverte blindt. Verten tok produsenten nokså raskt og etterhvert også årgang. Pol Roger Blanc de Blancs 2002 er nå på topp synes jeg. Flere har hevdet at årgangen er på hell. Jeg forstår ikke dette. Har åpnet fire flasker med årgangschampagne siste året og alle har vært helt topp. Hvor lenge dette vil vedvare er vanskelig å svare på. De med kalde kjellere har nok uansett 2-3 år til å gå på. Denne flasken er intet unntak og gir mye nytelse nå. Elegant nese med lekker frukt, litt toast og autolyse. Et lett mineralsk preg med noe tropisk frukt. Svakt sødmefull munnfølelse med moden frukt. God syre og lang ettersmak. Hustilen er kanskje lett å kjenne igjen fordi det var også flere som nailet denne, men alle likte den. (91).

Sjøkrepssuppe
Det er litt styr med sjøkreps, men det er verdt det. Siden de var levende måtte de kokes først. Kun noen få minutter i kjelen for å få tatt livet av dem og så blir de lettere å skrelle også. De var relativt små i størrelsen så det ble mye skrelling … og såre fingre. Oppskriften av Bent Stiansen ble fulgt så godt det lot seg gjøre. Det begynte å lukte godt allerede ved fresing av skallene i stekepanna. Og videre koking med hvitvin, fløte og fiskekraft bare satte tenna i løpende vann. En del justering med salt, pepper og sitronsaft måtte til på slutten for å finne balansen. Siden vi allerede hadde smakt på de aktuelle vinene ble suppa dratt litt ned med tanke på hvor kremet den burde være (dvs mengde fløte og smør). Det skulle vise seg å bli spot on!

Matmatch made in heaven
Sjeldent treffer man så godt som det gjorde med den første hvitvinen. Det skjer når mat og vin sammen blir til en høyere enhet enn de er hver for seg. Det er dette som er målet med parringa og som gjør det så moro når det treffer.

2012 Marc Morey Puligny-Montrachet 1er Cru Les Pucelles
Dekantert noen timer på forhånd. Servert ved rundt 8-9 grader. Må få opp litt temperatur i glasset. Strågul farge. Ren nese bestående av epler, sitrus og et strøk av mineraler. Det florale kommer etterhvert og dette er bare deilig og sniffe på. Den kjølige nesen drar meg til Puligny, mens medsmaker tenker på Meursault. I munnen er den krisp og livlig med god syrestruktur. Noe epler og sitrus her og. Bekrefter mine antagelser angående Puligny. God lengde. Den kler mer tid i glasset også. Solid vin. Lite smørfedme, men noe merkes helt i avslutningen. Det ble klaff på årgang og etterhvert vinmark. Produsent tok jeg ikke. En bra start på blindsmakingen og til suppa var dette bare helt kanon! (93).

2010 Didier Dagueneau Pouilly-Fumé Silex
Neste vin er noe helt annet. Luftet siden lørdag morgen på karaffel. Men idet nesa treffer glasset er det noe umiskjennelig her; kattemig. Det leder meg til «mestringsdruen» som Ingvild Tennfjord kaller Sauvignon Blanc. Den drar på med nyslått nesle også. Grønne epler. Lett tropisk i midtpartiet i munnen, mens en noe ekstrem syre tar over og avslutter. Enorm lengde. Synd det er så sprikende syre. Dette må være ungt. Kjøligheten tilsier Frankrike, noe slikt klarer de ikke fra den nye verden. Loire nagles etterhvert. Men hva er det? Årgang faller også på plass, ah det er jo selveste Didier. Medsmaker sa tidlig Silex som stikkord. Men den konsentrasjonen og intensiteten gjorde at bl.a Riffault ble utelatt.
Dette er vanskelig å bedømme nå, men en stor fremtid spås for denne vinen. Noe å smake igjen i 2030? Poenggivning for det som var i glasset nå. (91).

Dom. de la Vougeraie Vougeot 1er Cru Le Clos Blanc de Vougeot 2009
Over til Chardonnay igjen. Lys gylden farge. Typeriktig nese. Smør, sitrus og noe gulfrukt. Tropisk også etterhvert. Intens og forførende! Det er munnfølelsen som er magisk her; det er et trøkk her som er imponerende fra start til slutt. Går ut noe rikt, men for en avslutning hvor smørtonene er dominerende før mineralene kicker inn og tar over showet. Meget god lengde. Power hele veien, frisk flaske. Den jeg hadde nyttårsaften ble dekantert og ble stående på karaffel 2 t, dette var PnP. Mulig det gjør utslaget. En herlig mix av Meursault og Chassagne? Vanskelig å gjette helt riktig, men med litt hjelp skjønte vi det alle. Kveldens hvitvin for meg. (94).

De røde
Så begynte vi på de røde. Det tetter seg til. Villsvin skal lages på kjøkkenet og jeg oppdager at min vin har fått for lite luft! Den ble dobbeltdekantert og så stod den i flasken 3-4 timer. Ny runde på karaffel, men denne gang kom det med bunnfall fra flasken. Slikt skjer i kampens hete. Vinen virker veldig tight enda, vil den kunne åpne opp?
2006 Clusel-Roch Côte-Rôtie Les Grandes Places
En sjelden cuvée det lages bare ca. 3000 flasker av i året. Mørk og tett farge. Noe anonym nese. Trenger tid i glasset. Noe bjørnebær og svakt pepper etterhvert. Urter i form av krekling og litt lauvbær. Strukturert og tannisk munnfølelse. Virker lukket. Vent 5 år (minst). Dette ble en nedtur, men potensialet er der! Ingen sjarmør, men solid håndtverk. (89).

Keller Bürgel 2010
En luring servert fra en annen flaske for å skjule sin opprinnelse. Dekantert og luftet mange timer i følge eieren. Raffinert nese med jordbær, kirsebær, lakris, noe floralt og krydderi. En nytelse å sniffe på. Vi er allerede i Burgund tenker vi kollektivt. I munnen er det konsentrert frukt med god dybde. Den er slank og kjølig med flott syrestruktur. imponerende fokus. God lengde. Helklaser brukt? Vi lander på Chambolle 1cru fra en meget god produsent, men egentlig er vi i villfarelse, jeg reagerte litt på strukturen bl.a. En meget god Keller! (93).

1997 Donatella Cinelli Colombini Brunello di Montalcino Riserva
Nesen er moden først og så blir det avdekket kork som bare forsterker seg i glasset etterhvert, meget synd!

Vietti Barolo Lazzarito 2005
Korrekt nese med lær, tjære og roser. Elegant. Litt slapp, men moden frukt og litt flat i avslutningen. Pent nedslipte tanniner. Forsåvidt en grei vin til maten. Vi gjetter Nebbiolo på denne, men er litt i tvil om årgangen og produsenten. Men nok hinting faller det på plass til slutt. Ingen tvil om at årgangen kanskje bør drikkes nå? Ujevn årgang med store forskjeller pga mye råteproblemer dette året. Har inntrykk av at Barbaresco gjorde det bedre enn Barolo dette året. (89+)

Roagna Paje Vecchie Viti Barbaresco 2010
Usikker på hvor lenge denne ble luftet. Svakt volatil nese til å begynne med. Glir over i sur-søte kirsebær etterhvert. I munnen er det masse struktur og det er vanskelig å gjette noe annet enn Barolo her … tydelige tanniner. Likevel en betagende fruktkomponent her som gjør det tilgjengelig. Veldig lang avslutning, kompleks og sammensatt. Stor potensiale om 10 år. Artig å smake på dette tidspunkt. (93).

Hovedretten var altså villsvin (ytre- og indrefilet) stekt med salvieblader. Tilbehør var bakt løk, ovnsbakte mandelpoteter fra Skjåk og biodynamiske brekkbønner fra Alm Østre (Stange). Saus ble kokt ut i panna med fløte, hvitvin og Dijonsennep. Et godt måltid og retten kledde både Pinot og Nebbiolo.

De elegante røde
Det er ingen tvil om at verten har en forkjærlighet for fersk vin. Gjerne laget på druen Pinot Noir, men også andre som kan drikkes tidlig. Det er ikke hit du drar for å få moden vin. Her kom det et par ferske og ytterst tiltrekkende viner som spilte på sitt saftige og fruktige uttrykk. Det er lett å la seg sjarmere av disse. Samtidig kan man jo lure på hvordan de vil utvikle seg og om de vil lukke ned igjen.

Marquis D’Angerville Volnay Champans Premier Cru 2014
Lys rubinrød. Har har du juicy nese. Blomster, bringebær og moreller. Så friskt og rent at du nesten får tårer i øynene (kan jo være alkoholen også etterhvert). Det er like saftig og delikat på smak, med dominans av lys rødbærsfrukt. Lette tanniner i avslutningen. Fast. Lang. Slik vil man ha sin ferske Pinot. (93).

Vincent Paris Cornas Le Reynard 2014
En bonusflaske åpnet av verten og hvilken flaske! Bedre fersk Syrah har jeg aldri smakt. Pepper, krekling, bjørnebær og litt rå potet. Konsentrert, kjølig og strukturert munnfølelse. Fruktig er et understatement. Kompleks med lag på lag som bygger opp. Flott finish. En flaske som hadde fortjent hele deg, hele kvelden og bare med selskap av et stykke viltkjøtt. Fikk ikke prøvd denne til maten da den ble servert nærmest som en «nightcap». Kveldens røde vin for meg (94).

Takk for en flott og lærerik kveld, alltid moro og vanskelig med blindsmaking!