Påsken er for lengst over, men det er en høytid hvor mat og vin står i sentrum, i alle fall i huset til Jeppe. Det er også vår i luften og derfor ble støvet børstet av kulegrillen for årets første grillings. Noe uvanlig ble ikke lam lagt på tallerkenen i år, rett og slett fordi jeg var tom i fryseren og det faktum at lam er sesongvare på høsten. Men det var en del andre gode råvarer som fikk skinne på bordet. Et bredt spekter av viner ble smakt, alt tatt fra egen kjeller. Men det er jo tydelig at årstiden påvirker drikkemønsteret da flere lyse viner og en musserende fikk plass i glasset.
Familiefirmaet ble dannet i 1881 av Giuseppe Mascarello som det året kjøpte sine første vinmarker i Monforte d’Alba i Piemonte. I 1904 kjøpte hans sønn vinmarken og eiendommen Monprivato som senere har vært bærebjelken i produksjonen her. Fra 1985 har familien hatt monopol på denne vinmarken. Dagens generasjon er Mauro Mascarello og hans kone Maria Teresa. Hans første årgang var 1967 hvor han lagde en av årgangens beste baroloer. Fra 1970 er alle vinene vinifisert fra hver enkelt vinmark. Sønnen Giuseppe og datteren Elena er nå også aktive med. Selv om nye generasjoner er delaktige, er de her på gården svært tro mot sin tradisjon og historie. Dette innebærer lang maserasjonstid (opptil 25 dager) og lagring på store bottis. Jeg var så heldig å få besøke denne familien i mai 2011 på en av mine turer til området. Litt språkproblemer ble det siden bare moren i huset var hjemme, men Giuseppe kom til etterhvert. Det besøket ble toppet med Monprivato fra 2005 og 2006.
Men en annen vinmark som de får til veldig bra her er Villero som ligger i Castiglione Falletto. For meg byr denne på mye eleganse og den har en veldig flott fruktprofil mot lyse hagebær. Mange bommer blindt på denne vinen og havner i Burgund, kjennere fra begge områder har gjort dette når vinen har fått en viss alder. 2004 har nå alt man kan begjære i en begynnende moden barolo. Det lukter tjære, fioler, tørkede roser og litt lakris. Rød, syrlig og lys bærfrukt med noe nedslipede tanniner. Frisk syre og god ettersmak. Lang. Perfekt balanse!
2011-årgangen har også samme behagelige alkoholprosent på 13,5 som 2004. Mascarello lykkes svært bra med denne årgangen. Denne kan du drikke nå og også lagre videre i 10 år til, da får du kanskje tilsvarende opplevelse som jeg hadde med den strålende 2004. For meg fremstår Villero som et bedre kjøp enn Monprivato, den er ikke langt bak i kvalitet, men til en hyggeligere pris.
Perillo Taurasi 2004Endelig påskeferie sier du, men så har du glemt å bestille en god vin til lammelåret? Fortvil ikke fordi ved siste nyhetsslipp tidligere i mars ble en tolv år gammel taurasi lansert som basisvare. Det vil si at du må bruke morgendagen på å finne et pol i nærheten som har denne lekkerbisken inne i hyllene sine. I morgen er nemlig siste åpningsdag på Vinmonopolet før vi går inn i påskehøytiden. Du må sørge for at du sklir inn dørene før kl. 15 for da stenger dørene!
Vinen er laget 100 % på druen aglianico som er Campanias store blå druesort. Den gir viner med god fylde og markert tanninstruktur, akkurat hva du trenger for å hamle opp med påskens måltid av lam. Ukens vin er et godt eksempel på hvilke kvaliteter som hører til druen aglianico.
Den har mørk og tett farge. Den har aromaer i form av lær, edelt treverk og mørke bær. I munnen er den strukturert og oppviser god fylde, mørke bær også her. Modne tanniner med god, fast og lang avslutning. Behagelige 13,5 %. 1000 flasker har blitt lansert. Når disse blir utsolgt vil årgangen 2005 ta over. Vinen er begynnende moden nå, men vil gi glede i minst ti år til. Til tre hundre kroner er dette et meget godt kjøp.
Å finne en hvit burgund til under 300 kroner er i dag ekstremsport. Dette var for et par-tre år siden ganske lett, mens det nå er strake motsetningen. Dette skyldes i hovedsak tre faktorer: lave avlinger etter 2010 grunnet flere alvorlige haglebyger som har rammet hardt, større etterspørsel på verdensmarkedet og svekket kronekurs mot euroen (spesielt siste 9 mnd). Heldigvis finnes det appelasjoner som lager god chardonnay til enda fornuftige priser, dette gjelder i høyeste grad Mâcon hvor både Comtes Lafon og Dom. Leflaive fortsatt selger sin versjon for under tre hundre kroner (pr mars 2016), men som er særs vanskelig å få tak i. Denne her ligger i bestillingsutvalget og er bare et tastetrykk eller en telefon unna, du kan til og med dra til lokalt pol og få de til å bestille den der.
Lys strågul farge. La den få en runde i karaffel (dobbeltdekanter eller la stå i en halvtime) før du snuser inn. Da får du duft av modne epler, litt gulfrukt, ørlite smør og en mineralsk undertone samt noe røykaktig. Sistnevnte aroma går av seg en del etter lufting. I munnen oppleves en frisk syre med kjølig frukt. Noe vanilje merkes. God avslutning med sitrustoner. Ren og pen vin som utmerket vil takle hvit fisk eller lyst kjøtt på matbordet. Drikk nå – 2020.
