Lørdag 11. juli avholdt Thomas T. Holst sin etterhvert sedvanlige sommersmaking i Sandefjord. Heldigvis var jeg også blitt invitert hit denne dagen og jeg pakket med meg to viner av høy klasse, som var eneste kravet til denne smakingen. Det var opprettet et arrangement på dette via Facebook og her ble det avklart hvilke viner som skulle tas med, alt skulle serveres blindt så eneste ledetråden ble rødt/hvitt/musserende/søtt. Litt endringer i planene mine måtte til for å få til en balanse i porteføljen. Ene flasken min ble faktisk åpent dagen før og deretter transportert i bil med kjøler. Flasken var perfekt temperert ved ankomst og bare litt justering var nødvendig før servering senere utpå kvelden. Vi startet kl. 16 på verandaen til Thomas med lett aperitif før vi begynte på første blinde som var en musserende. Det er alltid hyggelig å møte nye folk med samme pasjon for god vin som jeg har selv og denne kvelden møtte jeg hele tre nye personer. Gjennomgående svært høy kvalitet på alle vinene denne kvelden og meget få flasker med direkte feil, bare en vin var korket! Mine korte inntrykk av vinene er sammenfattet her, det blir gjerne mindre skriverier utover kvelden grunnet hardt kjør på å komme gjennom alle vinene. Enkelte viner drukner litt i mengden da de ikke får nok tid i glasset og/eller til analyse, dessverre.

1995 Charles Heidsieck BdM
Fra første partiet som kom til landet, har kommet i tre omganger. Nesen dominert av autolyse. I munnen er det lite bobler og mye vin. Noe kalk og mineraler, men den føles litt slapp. Noe syre er der, men er dette en optimal flaske? Avslepen avslutning. Litt diskusjon rundt denne, mye bedre versjoner er smakt av rutinerte deltagere. Dette hadde nok jeg levert tilbake som reklamasjon. NR (no rating).

2011 Leflaive Puligny-Montrachet Clavoillon
Så en hvit tørr vin. Svak gul farge (pale). Nesen domineres av smør, noe tutti-frutti og hvite blomster. Fremstår noe sødmefull i frukten med litt svakt midtparti. Virker noe retningsløs. Blir bedre med lufting i glasset. God ettersmak. Luftet 2 t på karaffel sier verten som serverte denne. Diskusjonen gikk både hit og dit med hensyn til område og drue. Mange ville til et land i den nye vinverden, den hadde frukten som kunne minne om noe derifra. Men det er altså Chardonnay fra en av de største i det klassiske Burgund, Domaine Leflaive. 90 p. Med fasit i hånd, noe skuffende. Men 2011 er en mellomårgang, kanskje i fase nå? Jeg smakte denne ved vinmessen Naturligvis i 2014 på et foredrag med Anne-Claude (RIP) og den fremstod mye friskere og tydelig enn dette. Mer dybde og detaljer. Jeg tror dette er bedre allerede neste sommer. Den som har igjen flasker får se.

2012 Ostertag Fronholz Riesling
Fortsatt på tørr hvitvin. I nesen merkes hvite blomster, tutti-frutti og stikkelsbær. Den er fruktig i munnen og litt rikere i frukten, det er bare såvidt den kler det siden syren er i slappeste laget. Noe mineraler og blomster også. Bra ettersmak. Dette var lettere å gjette på; det må være riesling. Men område? Pfalz/Nahe? Eller Alsace? Det er sistnevnte og årgangen prikkes inn etterhvert. 91 p.

Dette var siste vin på terrassen og vi trakk deretter inn til dekket bord. Neste vin var min egen. Jeg hadde optimalt tenkt denne til fiskesuppen, men det ble konkludert med at den måtte serveres før for å holde tempoet oppe. Hårda bud med andre ord.

2007 Wittmann Morstein Riesling GG
Dobbeltdekantert dagen før og helt tilbake på flaske. Nærmere 20 timer med luft. Servert rundt 10-12 grader. Intens nese med epler og mineraler. Mye detaljer etterhvert i glasset og den virket fortsatt trang etter lang lufting! Fruktig munnfølelse om enn litt på den varme siden og stort raffinement. Stram syre holder det hele i sjakk. Stor lengde. Ikke så rik som Keller sine 07’ere på dette nivået, likevel en person rundt bordet trekte for litt varm finish med en ørliten tone av alkohol, jeg kjente ikke noe til det her. Men det er trolig noe av det som skiller en proff og en amatør… 94 p. Med fasit i hånd er det bare å gratulere Wittmann med å ha klart brasene bedre enn Keller i akkurat denne årgangen. Jeg har mest Keller selv i kjelleren, men minnes stadig vekk på at Wittmann snart er kongen i Rheinhessen, særlig i denne vinmarken, Morstein. Min eneste flaske av denne dessverre og denne ville fint holdt i 5-8 år til. Jeg har inntrykk av at Wittmann brukte bedre korker enn f.eks Keller og Schäfer-Frölich i akkurat denne årgangen.

Nå ble den kremete fiskesuppen etterhvert servert og det trengtes vin til den også, men nå var alle de hvite, tørre vinene drukket opp. Go figure! Jeg måtte hente en flaske i bilen jeg hadde tenkt å ta senere i ferien og måtte nedkjøle denne så raskt som mulig da den holdt romtemperatur. Flasken var 2010 Clos Floridene blanc. Hovedvekt på Sauvignon blanc, men også Sémillon og noe Muscadelle. Vinen er frisk og fruktig. Både i nese og munn. Noe sitrus og mineraler. Grei lengde. En sjarmør til rundt to hundre kroner i Sverige. 300 i Norge.

Nå dreiet fokuset seg over på de røde vinene og det var her høydepunktene kom på rekke og rad. Stemningen dro seg også opp noe da det var lite spytting. Forresten en ventevin ble drukket, 1987 Markus Molitor riesling Tørr. En forferdelig vin med bare syre og lite annet. Råtten og udrikkelig. Lagret på barrique, hvor lenge drev han med dette? Kan lure på hvorfor importøren har tatt inn dette, men det er jo en kuriositet. Rapporteres om flere lignende dårlige flasker. Styr unna.

1988 Ch Gruaud Larose
En kompleks nese bestående av friske solbær, lær, noe anis, sedertre og fiken. Noe modning merkes. Men den er enda friskere i munnen da den oppviser mye god frukt med kjølige elementer. Bra syre som balanserer. Svært lang lengde og topp kompleksitet også her. Vi havnet fort i Bordeaux, men vanskelig å finne riktig appelasjon og slott. All logikk rimet ikke med fasiten. Her bommet vi alle grovt på årgangen, men Thomas tok etterhvert slottet, selv om han tippet 1986, det var uansett det nærmeste noen kom. Uten tvil min beste 1988 fra bdx, de fleste har hatt mye magrere frukt og vært «tynne» og mer syrlige. Selv han som serverte vinen var overrasket over kvaliteten. Flasken hadde bra fyllnivå og lite etikett igjen som tyder på bra kjeller og det er det som teller i lengden. Ca. 2 t med luft ble gitt denne flasken og det virket helt perfekt. 94 p.

1980 Chateau Latour
Vi er fortsatt i Bordeaux bemerkes det av samtlige rundt bordet. En floral nese med innslag av sedertre og fiken. Det er mye detaljer her og selvsagt modningsaromaer som lær og tobakk. På smak er denne noe lettere enn foregående vin, litt slankere. Elegant og innsmigrende. Oppviser perfekt modning. Lang lengde. Vanskelig å finne slott her også samt å komme langt nok tilbake i tid, tror ingen gjettet at dette var eldre enn 1985. Det var verten som serverte denne og fortalte at flasken hadde BN fyllnivå samt fått cirka et par timer med luft. Denne flasken kom fra Vinmonopolets auksjoner via Blomqvist. Må ha vært perfekt oppbevart, igjen man drikker flasker og ikke årganger. 95 p.

Nå ble det litt diskusjon før neste flaske fordi det begynte å bli såpass bra nivå at enkelte (meg inkludert) vegret seg for å hoppe etter Wirkola. Men en foreslo å ta sin flaske og vi forstod at det ville bli et scenebytte i form av annet distrikt og drue

2004 Leroy Vosne-Romanée
Noe grumsete, men den lyse rubinrøde skinner igjennom. Helt klart ufiltrert. Flaske burde stått oppreist noe tid før skjenking. En ganske intens nese bestående av lyse røde bær (rips, bringebær og ørlite markjordbær) samt noe krydderi. Kompleks og med mer luft kommer spicen tydelig frem (hint, hint!). I munnen er dette saftig og syrlig. Utrolig stor konsentrasjon og en avslutning som virkelig varer. Vi gjetter på alt mulig av litt bioprodusenter før med mer hinting havner på Leroy. Men årgangen var vanskelig å gjette siden denne ikke hadde noe grøt i seg, det er ofte en notorisk markør på røde viner fra Burgund dette året. Flasken er også helt spesiell fordi vinmakeren Lalou Bize mistet sin mann Marcel samme år. Hun var derfor sterkt preget av sorg og tok derfor alt druematerialet fra alle sine vinmarker (mye Grand Cru) og puttet i en flaske, nemlig denne. Slikt har ikke skjedd før og vil neppe skje igjen. Det er et stikk til alle som mener at hver vinmark i Burgund også må vinifiseres separat pga terroir, her er det virkelig mye på gang i glasset. 94-95 p.

Hvilerett
Ost og vin. 2011 Egon Müller Wiltinger Braune Kupp Riesling Spätlese. Fra en varm årgang. Manglet noe nerve. Den ble servert for varm også, vanskelig å vurdere. NR.

Tilbake til de røde igjen. Først ut nå var min flaske nr. 2. Jeg slet med korken som til slutt gikk i oppløsning trass iherdige forsøk med ulike åpnere (manglet Durand dog). Det førte til at jeg måtte sile vinen og ha den over på karaffel. Helte forsiktig og så fikk den to timer med luft før den ble helt tilbake på flaske og servert blindt. VTS fyllnivå. Kilde: fra auksjon i utlandet.

1990 Chateau Musar
Åpner med tydelige volatile overtoner i nesen. Her er det aceton, medisinskap og noe lær. Den er saftig i munnen, men også noe sprikende syrlig. Noe kompleksitet oppviser den. God lengde. 89 p. Denne var lett å gjette for de rundt bordet fordi det var umiskjennelig Ch. Musar. Men det var ingen som gjettet riktig årgang, de fleste var på 1995 og oppover mot 1999. En årgang som ikke dukker opp for ofte og derfor ble den med for og deles med gode vinvenner. Stilen er noe man bør like, mange ser på dette med mye V/A som direkte vinfeil. Hva det er som skjer vet jeg ikke eksakt, men det må være noe med vinifiseringen, det som skjer i kjelleren som vinmakeren kan påvirke.

1999 Scarpa Monferrato Freisa La Selva di Moirano
Noe sviske og jern i nesen. Sjokoladekaramell og noe syltetøyaktig etterhvert. Rik nese. Har først litt svakt inntrykk i munnen, før den blir mer generøs, ikke mager i det hele tatt. Syrlige toner og tydelige tanniner. Spriker litt selv etter noe tid i glasset. Grei lengde. Har fortsatt potensiale til videre utvikling hvis frukten holder. Meget spesiell og tydelig en druetype vi ikke smaker så ofte og har referanser på. Det tar lang tid før vi tar Freisa som drue. Fra en bra årgang i Piemonte. Synes dette var vanskelig å sette pris på rett og slett. 89 p. P.S fikk ca. 2 timer med luft før skjenking

1989 Ch. Léoville Las Cases
Her er vi i Bordeaux igjen ble det tidlig bemerket rundt bordet. En eksotisk og krydret nese. Kan det være Mouton? Det er også sedvanlige sedertre og plommer å spore. Den virker uforløst i munnen enda og tar et solid grep om hele munnhulen før det hele ender i en enorm lang lengde. Kraftig syre. Vi spør om luftetid og får til svar: ca. 2 t. Det blir fort klart at dette ikke er tilstrekkelig for denne vinen og enkelte begynner å spare sine slanter i glasset for å gi det mer tid. 1989 var en varm årgang, men her er det et kjølig uttrykk som kommer tydeligere frem med mer luft. Etter 3 timer er den bedre, men langt fra sitt optimale. Nå begynner folk å nærme seg svaret og da blir det i hvert fall klart at denne burde hatt 6 t på karaffel jamfør en nylig smakt flaske fra en av de rutinerte deltagerne. Den gang havnet de på 98, her ender vi på 96 p og hårfint WOTN. Denne flasken vil fint kunne vare 20-30 år til, kanskje enda mer og det er smått utrolig at en 26-åring kan være så ungdommelig.

2004 Clape Cornas
Denne var svært vanskelig å gjette på siden den ikke opptrådde typeriktig. Jeg vet ikke om det skyldes årgangen, fase eller manglende luft/modning. Den har en lilla farge som indikerer ung vin. Den gir fra seg noe krydder og tobakk etterhvert. Mørke bær både i nese og munn. Til slutt kommer pepperen som er markøren for Syrah. Noe slank og veldig uforløst enda. Dette trenger tid. 91 p.

2004 Massolino Vigna Rionda
Noe jerntoner og mørke bær i nesen. Noe ubalansert i munnen og alkostikk. Rik og sødmefull etterhvert. Ekstrem tannisk. Lang avslutning dog. Med fasit i hånd ble jeg noe overrasket. Jeg ble brått bekymret for mine egne flasker av denne. Vanskelig å vurdere nå om dette noen gang kommer til å bli noe bra. Vi får bare vente og se. Minst 5 år (gjerne 10) til bør den få på langs i en god kjeller. 89-90 p.

Avslutning og dessert
Det var fra vertens side laget en crumle av rabarbra. Denne var med en saus. Litt for syrlig dessert til at vinene kunne skinne, men de søte vinene var absolutt veldig gode alene, som en dessert i seg selv etter desserten!

2005 Ch Rayne Vigneau
Lett å gjette Sauternes, men vanskelig med årgang og også slott siden denne produsenten ikke er å finne på det norske markedet. Denne var bedre enn min nylige 2005 Doisy-Daene som ble drukket før ferien. Trenger luft fersk Sauternes fra helflaske, det er helt klart. Deilig vin og mine inntrykk får du her: Det dufter aprikos og appelsin. Noe fat, men det er bare et spørsmål om nok luft, denne hadde fått ca. 2 t. Frisk og ren i uttrykket. Ikke tung på labben, befriende avrundet med mer tid i glasset. Pent moden frukt og bra lengde. 92 p.

1983 Dr Loosen Erdener Treppchen Auslese
Min sidemann hadde med denne. Gitt litt luft på forhånd, men usikker på hvor mye. Detaljert nese med knekk, karamell, honning og tørkede aprikoser. Ingen petro. I munnen er det lite opplevelse av sødmen som finnes der, bra syrestruktur enda. En flott moden riesling som trolig har nådd toppen, men som fortsatt gjør en solid oppvisning. 91 p.

1983 Kloster Machern Wehlener Abtei Riesling Eiswein
Fra halvflaske. Noe risky å lagre riesling på halvflaske så lenge, men vi ble positivt overrasket. Her lukter det brent karamell lang vei. Så blir det nøtter og noe petro. Noe tørket frukt. Er mer kompleks i munnen og viser fram klokkeklare toner av både nøtter og epler. Lang lengde. 93 p. Med fasit i hånd er det utrolig at eiswein holder så lenge. For meg er det mer å drikke som ungt.

Etterpå
Ble det selvsagt servert flere viner, men disse gikk ubemerket hen. Både pga mengde vin og at de ikke gjorde så mye ut av seg. Kvaliteten på vinene var jo meget bra så det blir vanskelig å komme med etterslengere. Takk til verten for en strålende kveld og det er bare å håpe på at man blir invitert igjen neste år!