En produsent jeg har fulgt i flere år og har også drukket mange årganger av deres barolo, men ikke noe eldre enn 1996. Nå var tiden inne for å drikke noe som var «modent». Flasken dukket opp og så bra ut med hensyn til fill og farge. Et herlig slør av et langt kjellerliv har satt sitt preg på etiketten og selve flasken. Det fantes riktignok to forskjellige tappninger av 71 Riserva hos Settimo, løsningen er å finne på baketiketten på flasken, men den var borte her. Det fantes en ren Rocche-utgave (sør-vest eksponering i vinmarken) og en med druemateriale fra vinmarken med sør-østlig eksponering av sola. Dette i følge Tiziana hos Settimo som nå driver vingården etter sin far, Aurelio.
Flasken stod oppreist et par dager før åpning for at sedimentene skal finne sin plass på bunn av flasken igjen. Korken kom ut hel og fin samt hadde en flott duft, flasken virker i orden! En liten skvett blir slått i et stort vinglass for å teste tilstanden. Fargen er nærmest brun og svært gjennomsiktig, slik skal moden vin være. Gir lite på duft og smak. Smaken er forferdelig egentlig, smaker myrvann. Etter råd fra mesteren sjøl på moden nebbiolo i Norge, så slås vinen over på karaffel og får et opphold der på 3 timer.
